Historikk fra Tromsø-området

TROMSDALEN I GAMLE DAGER

Fra Tromsø mot Tromsdalen i århundreskiftet,  lite bosetning

Dette er Esso kaia der vi kan skimte gården vår Elgen til høyre ca. 1930

Hei dere der ute, hva er «Tromsdalen I Gamle Dager»?

Forfatteren av denne bloggen som 16 åring i Tromsdalen 1959.

Dette bildet er ikke fra Tromsdalen men det er et verdenskjent bilde, noe alle Tromsdalinger er klar over.

Dette er et informasjonsted om de "gamle gode dager", om hva  folk syslet med etter krigen sirka på 50 og 60 tallet. All den informasjon du og jeg skriver samt bilder om Tromsdalen kommer her på Blogger. no og på Facebook under navnet «Tromsdalen I Gamle Dager». Ønsker du og sende en meil med informasjon og bilder kan du også sende det til  owangberg@yahoo.no  eller nuttevg@gmail.com -så legger jeg det ut her.

For at jeg skal kunne klare å formidle mitt budskap til de rette personene er jeg helt avhengig av akkurat "deg". Det jeg ønsker med denne blogge er å få mange Tromsøværinger som vokste opp i Tromsdalen rett etter siste verdens krig eller hadde et forhold til Tromsdalen.

Elever i gymnastikk salen ved Tromsøysund folkeskole ca.1950

Ved en feiltagelse har dette bildet kommet 2 ganger "beklager"

Vi skal sammen få frem de flotte historier som vi skal dele sammen, jeg synes det er viktig å få dette frem så de ikke blir borte og havner i glemmeboka. Det kan være så enkelt som hva de gjorde på arbeid/skole og gjerne hva de lekte med, noen spesielle situasjoner de husker godt, etc.  

Så tilbake til "deg", du må hjelpe meg å finne personene som minnes disse gjenglemte historiene/skattene. Har du en far/mor, bestefar/bestefar, onkel/tante osv som du tror kunne hatt en historie, bilder en eller to på lur, så vis disse på denne bloggen. Det kan hende dette er mennesker som synes Internett er fremmed og trenger hjelp også.

Jeg ønsker at dette skal være en blogg for Tromsøværinger av Tromsøværinger. På forhånd takk. :))

Husk igjen: Prøv å finne bilder fra gamle dager 40-50 og 60 tallet og skann og send de til meg til 

 owangberg@yahoo.no  eller nuttevg@gmail.com

Dette er Brox-brygga ved fergekaia , et vakkert bilde.

Dette kan også bli et oppslagsverk/informasjon for skoler-ungdommer-tilflyttere som ønsker å se de forandringer og utvikling Tromsdalen har hatt etter krigen. 

Foto Sundstrøm ca. 1950 under Fiskerens dag, folke tilstrømming på Ravmbergan 

Historikk om Tromsø (Romsa).

De første menneskene som satte sine ben i Tromsø gjorde det for ca. ni tusen år siden. Svømte han over sundet ? Tok han båten ? Vanskelig spørsmål men trolig var det båt eller på flåte, selvfølgelig fra Tromsdalen.

Vikinger på tokt.

Historien sier også at den første faste bosetningen i dette området var på 1100-1200 tallet, muligens bosatt av nomader som livnærte seg på jakt og fiske som var vanlig på den tiden.

Håkon Håkonsson fra Eidsberg i Østfold ble konge i Norge og i 1217 fikk han slutt på borgerkrigen i landet, mens hans viktigste oppgave var å få orden på kirkesamfunnene i hele Norge. Han sørget også for å bygge sitt katolske kongelige kapell som var verdens nordligste kirke i 1262 i Tromsø.

Det kunne ikke være mange borgere i kirken, grunnen var at det var få mennesker som bodde i området.

Allerede i 1316 var det mye uro vedrørende handelsavtaler samt forbud mot å handle med Nord Norge. I 1789 sørget bergensere for at handels monopolet og blokaden ble opphevet slik at nordlendingene kunne handle fritt med alle land og kongeriket Norge.

Danskekongen Kristian den 7ende

Kristian den 7. sørget for at Tromsø fikk Nord Norges første bystatus i 1794 med snaue 80 faste innbyggere på øya, dette var snadder for folket og det kom stor tilstrømming av folk til øya med tanke på «big business». Fiske og hvalfangst var de vesentlige næringene og etter vært kom selfangst som en stor og mektig nærings-industri for regionen.

Ute på selfangst.

Tam-rein drift har vært drevet i området i flere hundre år der samer fra Norge, Sverge og Finland brukte øyene rundt Tromsø som var mere attraktiv for sommerbeite. Vi liker ikke Romsa eller Tromssa, sa samene om øya når de kom med reinen fra innlandet i Sverge og Finland.

Samene var ikke så opptatt av Tromsø fordi de kulturelle verdier og beiteforholdene lå ikke til rette, de bosatte seg ikke der men på Kvaløya og Storsteinnes (altså Tromsdalen) var forholdene bedre med godt fersk vann i elvene. 

Samene likte ikke å leve sammen med de norske og byfolket på grunnen av kulturen.

Utviklingen gikk videre og byen fikk et godt rykte, Tromsøjentene var vakre og freidige og var tidlig ute med mote, noe som gjorde Tromsø til «Nordens Paris». Byen var Nord Norges største by og ble verdenskjent på grunn av sin livsstil.

Bjørnstjerne Bjørnson har skrevet mye, men da han skrev til sin elskede Karoline at «her i byen er det kun Champagne og spetakkel» Jeg tror han hadde begynt å bli litt for gammel for – kvinner, vin og sang. Det var fullt liv i Tromsø på den tiden.

Byen er også kjent for polarekspedisjonene med Nansen og Amundsen på vei til Nordpolen. Det ble sagt at Tromsø var Ishavsbyen og porten til Ishavet.

Brua med Storstein-nes (Tromsdalen) i bakgrunnen.

Historikk om Tromsdalen.

Storsteinnes var navnet på Tromsdalen i gamle dager, navnet kom sikkert på grunn av Storsteinen og bosetningen som var på Nesset på den tiden. Den første tettbebyggelsen var fra fergekaia til Tromsøysund Folkeskole som nå er kulturhus og som ligger ved bruhodet og noe oppover dalen.

Fra folkeskolen langs veien mot kirkegården og over den gamle brua over Tromsdalselva var det også en del bebyggelse. Etter krigen kom endel tilreisende som ble fastboende og Tromsdalen ble mere utbygd.                                        

 Et bilde som er vanskelig og bedømme, tror det er fra 1906.                                           

Det synlige handel og industri virksomhet i området føre krigen var nokså beskjedent inntil mitten av 50 årene da så man en betydelig vekst i handelsnæringen. Se nyredigert av Egil Rydland og Odd Karl Bertheussen «Næringsvirksomheter» lengre nede i bloggen.

Historien sier, ved århundre-skifte livnærte innbyggerne seg på småbruk, fiske, selfangst og eventuelle strøjobber. Etter hvert ble bygda utbygd med hus og hytter, det kom flere fastboende fordi det ble regelmessig god fergeforbindelse med Tromsø.

Tromsdalen er mest kjent for selfangst flåten på vei til ishavet for å fange sel. Denne virksomheten startet i 1840 årene men hadde sin storhetstid sent på 1800 tallet og frem til 80 årene.

-Jeg husket godt i min ungdom at Rieber-kaia ved brua i var stor mottager av selskinn og det var en stank og luktet forferdelig.

En annen stor kunstner Arthur Arntzen med Oluf Rallkatti satte Tromsdalen og Nord Norge på kartet allerede på slutten av 50 årende og utover 60 tallet.

Etter krigen var Tromsø midtpunktet for turister som ville se den vakre naturen rundt øya og Norges kyst. Turistskipet Stella Polaris kom med mange turister fra Europa, Amerika og andre land som ville se liv og røre i byen og vakre omgivelsene på vei opp til Finnmark og Nordkapp.

Turistskipet Stella Polaris bygd 1927.

Sommertida var selvfølgelig den største turist sesongen, de kom med biler, lastebiler, busser, hurtigruta og faktisk noen ungdommer kom haikende og med sykkel. Tromsø og Tromsdalen var et populær reisemål på den tiden og mange vendte blikket på de enorme fjellene som Tromsdalen hadde å by på. De likte seg her på bonde- bygda.

Ishavs skutene i land i Tromsø, en stor resurs for Tromsdalen i 50-60 årene 

Tromsø hadde ingen flyplass på den tiden det gjorde slik at de fleste turister kom langs hovedveien til fergekaia. Hurtigruten fraktet mye varer og gods og mange tilreisende. Overnattings turistene valgte Gjestgiveriet , privat eller på campingplassen ved Tromsdalselva, de fleste tilreisende kom for å oppleve naturen i distriktet eller reiste videre oppover mot Finnmark.

Tomas-jordet mot nord. Nytt bilde men vakkert. 

Mange av de som kom hit ville bestige den frodige Storstein, Tromsdaltinnen og ville prøve fiskelykken, mange var meget aktive ute i naturen. Turistene kom fra Sverge, Finland og Nord Europa. Området var et trykt sted for en ungdom å vokse opp med alle de trygge vakre fjellene rundt seg.

-En pussig episode på vår gård Elgen. Det kom fem franskmenn i en Citroën 2CV fullpakket med telt og soveposer og lurte på om de fikk sette opp teltet ved fjøsen, selvfølgelig var greit. Men når de gikk langs fjæra og bort til Esso kaien og fant blåskjell på kai-stolpene og spiste dem råe fikk hele familien bakover-sveis og ødelagt apetitten . Bestefar Olaf Hagerup lurte på om de også spiste rått kjøtt og fisk. Dette var jo helt uvanlig på den tiden.

Ferga legger inn til kai i Tromsdalen ca. 1950

Jeg skal prøve og gjenspeile noen av mine historier og opplevelser slik jeg så på det fra den tiden.

«Ka skal du bli når du bli når du blir stor», sa min onkel Sigmund til meg i en fleipende tone da jeg var seks-syv år, svaret var alltid varierende og frustrerende, bussjåfør, ishavsfisker, lastebilsjåfør eller brannmann, ja noen gang var det cowboy etter å ha lest tegneserien i Will West om kaptein Miki .

Nå har jeg endelig blitt stor og en velvoksen gammel mann på over 120 kilo der opplevelsene på livet har stått i kø. Hadde onkelen min levd i dag hadde han sikkert spurt hva jeg jobbet med i dag og svaret ville nok ha blitt, altmuligmann eller skrive noe om mitt savnede og varme 

TROMSDALEN.

Ferga fra Tromsø. I bakgrunnen mot innlandet ligger Elgen gård 

Jeg legger meg helt flat nå det gjelder kunstneriske skriveferdigheter og erfaring i forfatter verdenen, jeg har knapt nok lest en bok men prøver meg og skrive på det jeg tror jeg kan.

Min lille erfaring i journalistikk var når jeg jobbet på Institutt for Journalistikk i Fredrikstad som lokal-tv-medarbeider og senere ansvarlig for firma Media-skolen med kurs oppdrag for Arbeidskontoret i Fredrikstad med tema lokal radio og tv.

Dette jobbet jeg til sammen med i tre år. Nå jobber jeg som hobbyjournalist i Thailand for en norsk avis som heter Thailand Tidene i Pattaya og stortrives under Thailands varme sol.

Tromsdalen er i dag er bydel av Tromsø med mange nye innflyttere som trekker over til Tromsdalen. Men dette stedet var ei lita bygd der alle kjente alle, alle. Vi hardnakkede av den gamle generasjonen ønsker oss nok tilbake på den tiden når vi levde under trygge og enkle omgivelser.

Når vi kom til kjøpmannen slo vi av en prat med nabo og andre kjente eller bare kjøpmannen, der fikk vi vite nyhetene sladder og hva som foregikk i bygda, i dag er det bare mas og ingen har tid til åog snakke med hverandre, det er jo by mentaliteten som gjelder nå.

Ishavs-skute på vei til Vester-isen.

Fire ishavs-skuter fastskrudd i isen.

Vi gamle Tromsdalinger har alltid vært positivt og opptatt av «Storstein-nesset» selv om det smyger seg lite solstråler inn i dalen. 

Bondegutter eller «jævla bona» ble vi kalt for av «by rampen», men det var som å kaste vann på gåsa, vi bøyde ikke nakken for Tromsøfolket vi var stolte på den tiden – vi var jo bare guttunger som trodde vi var sterke – det var mye humor og ord kasting mellom rivalene.

Barnetoget passerer Larsen kolonialbutikk 17 mai 1953. 

Vi Tromsdalinger på 50-60 årene.

Tromsdalen var et meget trykt sted å vokse opp, for eksempel mine foreldre låste aldri huset når vi var på besøk hos naboer og kjente, alle stolte på hverandre. 

Husnøkkelen var som oftes en 2, 4,eller 6 nøkkel som var vanlig på den tiden. 

Jeg husker min farmor kom løpende i Carl Bertheussensvei en morgen og ropte:"Det er sigøynere ved kjøpmann Larsen på busseholdeplassen, så husk å lås døra." 

Men sigøynerne hadde vel de fleste nøkler hvis de ønsket å komme seg inn i hjemmene våre var det nok ingen problem. De kom nok bare for å se på Tromsdalingene og samene mens de var på rundreise samt å tjene litt på spådommer noe de var dyktig på..

Allerede som 11 åring hadde jeg og noen kompiser god forretningssans når turistene kom til fergekaia på sommeren. Vi holdt oss med gode lomme penger. 

De fleste småbønder på innlandet med respekt for dem selv hadde tørrfisk på hjellene og det hadde også min bestefar Olaf Hagerup, han hadde alltid liggende noe nede i naustet som vi var og koste oss med sammen med en flaske eksport av Mack.

Skjell og kråkeboller fra fjæra, og hvalbarder og hvaltenner fra hvalstasjonen på Skjelnan var god salgsvare. Vi rengjorde dem og malte på Tromsdalstinden og solgte de som suvenirer til turistene. De beste kundene var fra Finland og fra innlandet som aldri hadde sett slike ting før, de var beste kundene og betalte best.

Radio, tegneserier, aviser og ukeblad var den informasjonen vi fikk utenfra mens pc, mobiltelefon tv og andre elektroniske midler var naturligvis ikke på marked på den tiden. Det vi hadde å sysle eller leke med var lite, vår lekekasse var det vi fant ute naturen.

-Når jeg var 1 år lagde min farmor en same-dukke som hete Sara som jeg lekte med til jeg var 5 år.

Gutte-gjengen vår brukte vi mye tid på sommeren til å sparke fotball på løkka ved barnehagen, klatre i trærne og lage slynge i grushola nær Bellevue. Utfordre spenningen ved klatre ved Storsteinen, lage fort og krige med hverandre ved Hulsteinen på Hungen (mange stener som lå sammen), ri på hester, gjøre ugagn og dra på fisketurer for å få det moro. 

Ferge-kaia var et samlings sted for mange av oss gutter som søkte fart og spenning på sommeren. Her var det mange mennesker som fartet over til Tromsø.

Fergekaia var et populært sted for spenning for å fiske «konte-pella» en stygg fisk som vi hadde mye moro med. Pøbler ble vi kalt for av mange voksne men vi var bare guttunger og søkte spenningen. 

På sørsiden av Tromsø-sundet og mot Kvaløya samt Ry-strømmen fisket vi mye på sommeren også på elver og på vann, for fisk var det over alt.

Bilde fra Tromsø på 1900 tallet mot Tromsdalen. Det var ikke mye bosetning i Tromsdalen.

Tromsdalselva var interessant å fiske i fordi det var forbudt, han Karl i Dalen som eide mesteparten av elva hadde lagt ned forbud, spenningen var stor når vi prøvde å gjemme oss for han - og i tillegg få fisk. 

Dalbotn-vannet var bak Svarthammeren og fjellvannene ned mot Ramfjorden var populært og vi fikk alltid mye små fisk. Tente bål og stekte røye og små-ørret på bålet, vi var jo i den vakre frie natur med midnattssolen som lys. 

Noen ganger var vi så ivrig med å fiskingen at vi glemte tiden (det var jo lyst) og familien satte igang leteaksjon etter oss når vi ikke kom oss hjem til avtalt tid. Mye moro og spenning men stakkars foreldre.

Undervisningssektoren i hele Nord Norge var meget dårlig rett etter krigen, det gjaldt også Tromsøysund Folkeskole ( i dag kulturhuset) der jeg var elev i 7 år. Vår lærer og skolebestyrer Carl Juliussen startet skoledagen klokken ni om morgen, og avsluttet dagen klokken tre på ettermiddagen.


Tre dagers skoleuke, kun tirsdag, torsdag og lørdag. Det var ikke mye kunnskap som var kommet inn i hodet på en velvoksen trettenåring som meg når jeg var ferdig med folkeskolen. Men jeg skal også innrømme at viljen og lyttingen var laber. 

Bilde sendt av Roar Johnsen Oslo fra Tromsøysund Framhaldsskolen 1948-49

For å komme videre i livet  bestemte mine foreldrene at jeg skulle gå på Tromsøysund Framhaldsskole. 

Etter 1 år på framhaldsskolen var jeg var fjorten og et halvt år og var jeg ferdig med utdannelsen min. Ikke rart jeg fremdeles har vanskeligheter med og kunne skrive godt norsk eller og kunne gangetabellen. 


Resultatet av skoleopplæring var at jeg ble mer eller mindre ordblind, noe jeg har fått reparert litt på i ettertid. 

Fra skolekjøkkenet til lærinne Eliseussen 

På karakter-resultatet ble det mye "lite godt og nokså godt". Men heldigvis gikk verden videre der jeg fikk endel utdannelse for og komme videre i livet. Norge var i fremgang og vi kom sammen med dessertgenerasjonen der alle fikk jobb på 60 og 70 tallet.

Vi hadde dårlig utdannelse men jobber fikk vi alle, noen ble lærlinger, mange dro på fiskebåt, eller  sjømann i utenriksflåten som var meget populært, visegutt i forening, det var mange muligheter. Jeg havnet først i lære som baker men fant fort ut at bakeryrket var for slitsomt og kjedelig, måtte opp klokken 5 om morgen ta ferga til Tromsø og gå i vær og vind til bakeren, uff uff. 


Bare lukten av brødvarer og wienerbrød gjorde meg kvalm og jeg sluttet etter tre måneder, for jobb var det over alt.


Etter 2 dager ble det Fruktbutikken i Storgata der jeg startet som visegutt og trivdes godt med 50 kr. i uken som vanlig i 1958-59, der jobbet jeg en liten periode inntil jeg som sekstenåring også havnet som sjømann i utenriks. 

Fra Tromsdalen, vi ser Hungen og ferga på vei til Tromsø.

Levevilkårene i Tromsdalen etter krigen.

Store deler av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde arme (russerne) ville invadere områdene.

Det gjorte slik at det var sult og fattigdom i hele Troms og Finnmark fylke, men det ble gjort mye for å få folket på bena. 

Både føre og etter krigen livsnærte Tromsdalingene seg av et småbruk eller ei ku eller flere på båsen, samt høner og sauer og gjerne en gris. 

Et eksempel min farmor hadde et lite hus meg gang kjøkken og et spirskammer (et lite kalt skap), på den tiden var ingen som hadde kjøleskap, stue og et ekstra rom, andre etasje var det to små soverom. 

De hadde et vedskjul (sjå, fjøs) og en bås til ei ku og plass til noen høner. Hun hadde strøjobber slik at hun kunne livnære familien, andre hadde faste jobber i kommunen eller privat. Dette var vanlig for mange familier i Tromsdalen på den tiden hvis de ikke var godt situert.

Etter hvert vokste det opp mange små og mellomstore handelsvirksomheter som var et resultat av den amerikanske Marshallhjelpen (1948) som også Norge fikk og norske myndigheter. Denne hjelpen gjorde slik at landet kunne bygges opp igjen, alle folk i arbeid- var ord som ble brukt. 

Byrokratiet hadde ikke fått fotfeste i folket slik at de som ønsket å drive næring/handelsvirksomhet fikk bevildning uten store problemer. Interessen for og jobbe med noe og av noe var stor som et resultat av dårlige levevilkår. Mange startet en og tomanns bedrifter alt fra produksjon, butikker, transport og alle tenkelige former for arbeid, allerede i begyndelsen på 50 årende viste det resultater.

Næringsvirksomheter i Tromsdalen på 50-60 tallet.

Nyredigert av Egil Rydland og Odd Karl Bertheussen. En liten hilsen fra Egil og Odd Karl hvis det skulle være feil på dette med navn og foretningens navn, send mail til Oddvar 


owangberg@yahoo.no

Tørrfiskfabrikken ved Berg på Innlandet.

Tørking av fisk er en gammel tradisjon i Norge, ordet «torsk» kommer av det gammelnorske ordet «turskr» som betyr «turrfiskr» eller  (tørrfisk). Eksport av torsk som tørrfisk har lang historie her til lands faktisk helt tilbake til vikingtiden. Dette er en enkel og billig måte for å bearbeide og vider-behandle fisk på, sannsynlig den eldste fordi fisken kan oppbevares i årevis. Eksporten har vanligvis vært til Europa men nå er det Italia som er storkjøper.

Tønnefabrikken ved Solli-gården.

Familien Rye Holmboe hadde tønnefabrikk i Tromsø «Tønnefabrikken Tromsø i 1888» men flyttet fabrikken i 1891 til Solli-gården i Tromsdalen. Familien var også med å starte «Tromsdalen Teglverk, Mutsteinfabrikk og Kalkbrenneri». Johan Rye Holmboe kjøpte i 1902 «Storsteinnes Tankkokeri/Tromsø Sildemellll- Tran fabrikk» denne virksomhet ble flyttet til Kalslett i 1929 som ble (Tromsfisk og nå Biltrend) Arthur Stokmo ble ny eier i 1931.Tønnefabrikker i Norge ble etablert sent på 1800-talet. På den tiden var tretønnene benyttet til emballasje for salting og krydring av sild m.m.

Esso kaia på Hungeren (Hjorten).

Alle hus i Norge måtte bruke lampe med olje i føre elektrisitet kom og det florerte av tankstasjoner over hele landet. Esso var tidlig ute også med leveranse av fat med solarolje til fiskebåtene som skulle ut på feltet.

Søren Johannssen Minkfarm på Hungeren.

Søren sluttet med gårdsdrift tidlig på 50 tallet og gjorde fjøsen om til overnattingssted der det bodde gjestearbeidere fra Finland og Sverge som jobbet i Tromsø. Bak fjøsen startet han med minkopprett som hadde sin storhetstid i midten av seksti tallet, men han startet i yrket mye tidligere og hadde fire eller fem minkgårder. Han slaktet og bearbeidet skinnene og solgte det til pelsindustrien. Søren hadde drosjebevilgning og kjørte drosje.

Min onkel Tor hadde fast jobb hos Søren og jeg jobbet noen ganger der i sommertiden.

Biltun Gjestgiveriet senere Maxim på Hungen.

Eieren Håkon Ingebrigtssen drev med overnatting, innkvartering og bilreparasjoner i samme bygningen. Min far jobbet som ung gutt på bilverkstedet under krigen og kjørte for tyskerne samt han var med å reparerte biler for Håkon.

Ramfjord Bussruter.

Eieren John Lorentius Richardsen kjørte bussruter til Ramfjorden og områdene med melketransport til meieriet og passasjerer til og fra.

Jaro (Nova).

Snekkerfabrikken som lagde møbler og kjøkkeninnredninger med mere.

                                              Brygger.

I dette området lå det to brygger Snarbybrygga uten kai og Broxbrygga med kai men det var ikke den store virksomhet der på 50 og 60 tallet. Muligens at det var større aktivitet der tidligere.

Shellstasjonen i Tromsdalen.

I 1947 startet Anton Antonsen (D. 1962) og sønnen Henry den første bensinstasjonen i Tromsdalen.

Shell har nå overtatt driften av bensinstasjonen, men Finn Hugo Antonsen driver nå bilverksted vegg i vegg med bensinstasjonen.

Etter hvert kom Esso med Thorleif Ingerbriksen når veien fra brua kom.

Barnehaven i Tromsdalen.

Tromsøsund kommune startet barnehaven i Karl Bertheussensvei nordre del allerede i 1952 og ble en stor suksess. Barnehaven var den eneste på den tiden i Tromsø-området, den er nå ute av drift.

Wilhelm Martinsen overnattingssted.

Han avsluttet sin gårdsdrift tidlig på 50 tallet, fjøsen ble omgjort til overnattingsted. Han fikk en del overnattingsgjester på sommeren. En god del svensker og finlendere som sto i fergekø for å dra over til Tromsø men når fergekøen var for lang var det flere som ble overtalt til å overnatte i fjøsen, all virksomhet ble avsluttet når Wilhelm døde i november 1959.

Rieber kaia

Eies av Rieber & Søn i Bergen og viderebehandlet selskinn som ble levert av selskutene til olje og skinnindustrien.

Sveiseverksted.

Lå ved siden av Rieberkaia langs veien.

Skipsopphoggeri.

Henry Jakobsen Kalvebakk og sønner drev høggeriet sammen.

Tromsdalen Gjestgiveri.

Gunvald S. Hansen kolonialbutikk.

Butikken lå rett nord for Tromsdalselva (nedenfor den gamle Framhaldsskolen). Han døde i 1984, og lokalene  benyttet nå som øye legesenter med 5 øyeleger.

Sementfabrikken Løvold

Betongfabrikken

Hvalstasjonen.

Eierne Brødrene Brunvold

Tromsøbrua ble åpnet 1960.

Selfangst og fiske.

Polarekspedisjoner med skippere fra Tromsdalen et nærområdet for hele distriktet

Det var 2 skoler Tromsøysund Folkeskolen og Framhaldsskole.

Helsestasjon i Tromsdalen.

På 50 tallet bygde man helsestasjon (småbarnskontroll) i Anton Jakobsensvei nedenfor Fjellheisen.

Fjellheisen ble åpnet 1961.

Butikker og kiosker i Tromsdalen etter krigen og frem til 1960.

I 1950 var det kun en kolonialbutikk oppe i Tromsdalen. Bertheussen Kolonial, først ble den drevet av Karl Bertheussen senere av sønnen Roald og Lita Bertheussen frem til 1985 da sønnen Viggo overtok og avsluttet i 1991.

Når den faste fergeforbindelsen mellom Tromsdalen og Tromsø var et faktum ble det noen forandringer i Tromsdalen.

Den første faste ferge-forbindelsen fra Tromsø til Tromsdalen var sannsynligvis med fraktbåter eller prammer, de fraktet passasjerer, gods og dyr med fløtt-mannen til sten-kaia i Tromsdalen som lå litt sør for Øivind Larsen,s butikk. Senere cirka 1940 ble det regulær og fast fergeforbindelse med den ny tre-kai som nå ligger ca. 100 meter syd for sten-kaien, den er der fremdeles. Over sten-kaien ble det ombygd på 60 tallet og har blitt kalt Nato kai. Den gamle sten-kaien kan skimtes med et lite øyekast fra sørenden under Nato-kaia. 

Nede ved fergekaia på Tromsdals-nesset var følgende handelsbedrifter ca. 1950.

Fergekafeen, huset.

Fergekafeen i 2 etg. (middag, smørbrød og øl) var eid av Hans Johnsen. Tannlege Britt Hegge Sæther lå i 2 etg.. Kafeen og kiosken var drevet av Hans Johnsen. Meieriet melke-utsalget i 1 etg. Salg av melk og fløte i medbrakte spaner.

Larsen Kolonial.

Butikken ble drevet av Øivind og Dagny Larsen. Øivind ble skutt av tyskerne på Krøkebærsletta i Tromsdalen 23/10 1943. Butikk med kai lå nord for fergekaia, det var et lite slakteri bak bygningen. Dagny drev butikken sammen med andre familiemedlemmer til ut på 70-tallet.

Samvirkelaget

lå mellom Øyvind Larsen og Karlsen & sønner. Senere ble det flyttet til Turistveien/Ramfjordgaten vis/avi Leif Andersen. Bestyrer Arnold Johansen. Felleskjøper overtok lokalene nede ved havna der båtfirma har lokalene nå.

Karlsen & sønner.

Sigmar Karlsen og kona Synnøve drev butikken til slutten av 80 tallet. Senere storkiosk og nå Hells Angsels.

Følgende andre utsalgs-steder oppe i Tromsdalen fra 1950 til 60 tallet.

Karlsen Kolonial, Turistveien.

Eier Alf Karlsen vis/avi Europris, Alf drev butikken frem til 1975.

Einar Sandsund Kolonial.

Butikken fra 50 tallet og lå rett ned for Filadelfia og ble nok avsluttet på slutten av 60 tallet.

Johannes Theodorsen Kolonial.

Butikken lå i Åsveien og ble drevet i kjelleren og bodde ovenpå i tiden 50-70 tallet, butikken ble nedlagt og nå brukes det huset som bolig.

Alf Nilsen Kolonial

Alf drev kolonialbutikk i Myrvegen (sør for Turistvegen) på 50 - 60 tallet, men han avsluttet og begynte som drosjesjåfør.

Fredriksen Fiskemat.

Lenger sør i Myrvegen drev ekteparet Freder Fredriksen en fiskematforretning.

Karl A. Karlsen

Kolonialbutikk i Anton Jakobsensvei, ble drevet av Guttorm Jensen i 1961/62

Rolde Paul Pedersen

drev en fiskebutikk i Turistvegen (rett nedenfor nåværende Eurospar). Han sluttet med butikken en god del år før han døde i 1990.

Henry og Selma Jakobsen

(de brukte også etternavnet Kalvebakk) drev en fiskebutikk nederst i Turistvegen (rett sør for Skjerneskiosken). De drev butikken til tidlig på 70 tallet.

Karl Eriksen Konfeksjon.

Karl drev en klesbutikk i Turistvegen (rett nedenfor Bellevue). Det er ingen butikk der nå. Datteren Åse drev butikken i noen å før den ble helt nedlagt.

Ambjørg Kirkvik og Helge Gudmund Jenssen

hadde kjøttbutikk i Turistvegen i kjelleren i huset til Reidun og Sevald Stokmo. Butikken ble nedlagt helt på slutten av 60 tallet da Ambjørg og Helge ble skilt. Det ble ikke startet noen ny butikk i lokalene.

Leif Andresen Elektrisk.

Leif hadde elektriskforretning i Turistvegen med installasjonsfirma med flere ansatte. Butikken og firmaet ble avviklet på 90 tallet. Leif Andresen døde i 2004.

Tromsdalen Bakeri.

Bjarne Widding og svigersønnen Ivar Vinje drev bakeriet i Turistvegen rett ovenfor det gamle samvirkelaget og Leif Andresen.  Driften må ha blitt avviklet på slutten av 80 tallet. Det er nå en Pizzarestaurant i lokalene.

Oskar Kaspersen Kolonial

Oskar hadde kolonialbutikk i Widdingsvei, mellom Tindvegen og Skarvegen. Han sluttet tidlig på 70 tallet med butikken.

Tormod Pedersen Kolonial.

Tormod hadde kolonialbutikk i Th Widdingsvei, i huset ved siden av Oskar Kaspersen. Da Tormod Pedersen døde i 1982, overtok sønnen Tom Viggo driften. Han la ned butikken på slutten av 90 tallet.

Halvdan Hansen og kona Ninni Eines hadde kolonialbutikk i Hans Nilsens vei (rett nord for kirken). Halvdan døde i 1967, og butikken ble da nedlagt.

Karl Henning Strøm hadde blomsterbutikk i Turistvegen (i Bellevue) og senere lenger opp ved (Alf Karlsens kolonial?). Han sluttet på 90 tallet med butikken, og flyttet til Tønsberg hvor han døde i 2011.

Johan Gisle Bruhaug (født Pedersen i Bardu) hadde skomakerverksted i Turistvegen nedenfor Skjerneskiosken. Han døde i 1974.

Andor og Erna Skjernes

startet kiosk i Turistvegen ved bruhodet i 1960 når Tromsø brua ble tatt ibruk. De døde begge i 1986. Datteren overtok driften noen år før de døde, men nå er det andre som driver kiosken.

Havblikk Pensjonat.

Ble drevet av en i familien Grunvåg på 60 tallet. Det ligger i Iver Walnumsveg (rett sør for Bellevue). For noen år siden ble det drevet som asylmottak. Det er hybelhus der nå.

Pølsebua ved fergeleiet.

Karl Pedersen (bestefar til Steinar Albrigsten) drev pølsebu ved fergekaia i Tromsdalen i mange år og avsluttet sin virksomhet 1960 når bruen ble åpnet.

Varetransport.

Føre og etter krigen var hestetransport vanlig i Tromsdalen dette gjorte slik at de småbrukerne som hadde hest stod for mesteparten av transporten. Sigurd Nordberg var en av flere som hadde en hest som ble brukt på eget gårdsbruk. I tillegg kjørte han varer og utstyr for naboer og butikker. Han pensjonerte seg tidlig på 50 tallet.

På 50 var det Svein Bøe (født i Målselv i 1921) som stod for snøbrøyting av småveier samt transport av kull/koks og ved til husstandene i Tromsdalen og omegn. Svein hadde to hester og brukte over tid flere hjelpemenn som hestekjørere. Han sluttet med hestekjøring like etter at Tromsøbrua ble åpnet i 1960. Da ble mesteparten av transportbehovet dekket av vare-/lastebiler.

Lastebil-transport.

Disse personene men egen bil var ansvarlig for lastebil transport i Tromsdalen. Bjarne Hagerup, Alvin Richardsen, Thor K. Hoel og faren Arnt Hoel, Reidar Jordan drev vanlig ltransport og Brødrene Stokmo de drev mest med vei og byggeanlegg etc. På vinteren vinteren var R. Jordan ansvarlig for snøbrøytingen på de store veiene.

Kjære lesere der ute: Jeg ønsker at dere kan komme med en historie om « Tromsdalen i gamle dager». Her får du min:

Mange familier i Troms og Finnmark hadde problemer under og etter siste verdens krig, dette skjedde i min familie.

Min mor familie kommer fra Skogli i Balsfjord, min bestemor Julie Skogli Hagerup helt til venstre i bildet.

Mitt navn er Oddvar Julian Wangberg og er eldste sønnen av Emil Wangberg noen husker meg med kallenavnet Nutte. Min far jobbet som bokholder i Tromsøsund kommune men bodde i Tromsdalen frem til 1960. Familien flyttet til Farsund der min far arbeidet som forvalter ved Farsund Sykehus.

I Skorpionens tegn oktober og november 1944 var det krigstilstander i Tromsø-området da engelskmennene hadde bestemte seg for bombe det tyske hangarskipet Tirpiz som lå ved Håkøya nær Tromsø.

Wilson Churchill som selv var født i Skorpionen tegn som betyr, han er, sikker, håndfast, fanatisme og store hevntanker bare for og nevne noe. Men det som var sikkert er at han ville stoppe Adolf Hitler krigsmaskin som allerede hadde bombet mye i Nord Norge.

Churchill var rask på avtrekkeren med å svare til aggresjon på Hitler,s store kjæledegge Tirpiz og sende opp 32 engelske krigsfly fra Lancaster Skvadronene, de hadde med seg 5,5 tonns bomber ombord  for å senke slagskipet, dette gjorde han med stor suksess. Dessverre døde det 1204 mann og 806 overlevde av de unge tyske soldater under dette bombeangrepet.

Min farmor Kirsten Wangberg (Larsen) vokste opp som barn i Trollvika en liten tettbebyggelse nær Finnsnes, når hun fikk høre at Tirpiz var på vei til Tromsø var ikke sen i ræva for å røre på seg. Krigen herjet i hele området og mange var redd for angrep på slagskipet og rømte andre steder. 

Hun tok med seg hele familien og reiste fra den faretruende uroen i Tromsdalen høsten 1944. Haltan Jakobsen hus i Trollvika ble redningen for å komme seg i dekning.

På ettermiddagen den 24 desember 1944 blåste til storm inne i huset til han Haltan Jakobsen, stormen var ikke verre enn at min mor lå og skrevde mens hun hylte da veene satte i gang for å få ut en nesten fem kilo feit guttunge som skulle bli meg Oddvar eller Nutte.

Et stort rødt tryne kom frem mellom lårene på henne mens hun lå  på gulvet sammen med jordmor, farmor og andre kvinnelige familie medlemmer, det måtte være et forferdelig syn.

Min mor Anna Wangberg med pikenavnet Hagerup og kallenavnet Aia var 21 år når hun fødte meg som sitt andre barn. Etter all slitet med å få ut «uhyret», som hun sa etter fødselen.

Ro i huset ble det ikke, som min far sa du skreik sammenhengende i tre måner. Dette satte et støkk i livet på Emil som gikk ned 10 kilo og var 25 år og 188 høg og veide 71 kilo etter 3 måner med meg. 

Han fungerte som barnevakt for meg siden mor måtte jobbe som frisørdame. Han sa den gut-jækelen skal ikke ta livet mitt, sa han i spøk håper jeg.

Etter alt dette bråket med fødselen og alle hadde dempet seg på denne julaften hos han Haltan i Trollvika var det på tide og få gitt beskjed til Olaf og Julie Hagerup (mine besteforeldre) i Tromsdalen.

Min farfar Hagen og farmor Kirsten, barn fra venstre onkel Olav og min far Emil alle med Wangberg.i etternavnet.

Også denne gangen var farmor som sveiva rumpa si fort igang og ringer til telefonsentralen i Tromsdalen (det var ikke mange som hadde telefon på den tiden) for å fortelle nyheten om at «ho Aia har fått en velvoksen "nesse-ramp" på nesten fem kilo».

På Elgen gård i Tromsdalen var det et våningshus med gang stort kjøkken en stue og en fin stue. I andre etasje var det lavt under taket med 3 soveværelser og et lite loft. Det var også en fjøs med 4 staller for kuer, 1 stall for hest og stor oppbevaring av fore som høy med mere. De hadde også 1 sjå og utedo.

Den dagen lå snøen rundt husveggene til min bestefar Olaf Hagerup på Elgen som ligger ca. 100 meter fra Rein gård da julaften satt inn. 

Gubben sjøl satt på skammelen i skjåen og høgde ved mens tankene gikk til sin eneste datter Aia som var i Trollvika ved Finnsnes.

Bestemor Julie jaget han ut av huset fordi hun ville ha fred mens hun gjorde klart for jula, han var jo bare i veien som hun sa. Han tenkte også at han kunne likeså godt ha vært i fjøsen for der var det varmere, men så var det den brandy flaska som han ville koste seg med.

Bestemor Julie ønsket ro i stua, hun jaget også sønnene sine opp på rommet når hun skulle lage julematen, ordne med presangene og pynte juletreet som skulle stå i fin-stua. Bilde av Kong Håkon og kronprinsparet Olaf og Marta med alle i kongefamilien var nypusset og hang på beste plass på veggen.

Han Olaf var ikke særlig godt humør den dagen fordi han hadde ikke rekt å dra til Vinmonopolet i Tromsø for å kjøpe seg ei ny flaske Old Brandy, denne flaske var jo snart slutt, så stengte Polet klokken 12 på julaften men skit la gå, tenkte han, jeg for sikkert en dram hos naboen.

Han klarte ikke å styre sin nysgjerrighet han ville se hva kjerringa holdt på med men det hadde rimet på vinduet inn til fin-stua, han så  seg bare gjengspeilet av sitt ansiktet i vinduet. Bomtur ble det så da var det bare og sette seg på skamlen å vente på klarsignal for og komme inn til julefesten.

Dette bildet er ca. fra 1947 da jeg for en gang så blid ut, den store bygningen til venstre er Esso kaia. 

Mens han sitter der får han se en sko-lest som har ligget der i mange år, igjen går tankene igjen til sin datter i Trollvika da han lagde skoene til Anne Dora, det første barnet min mor fødte. 

Min bror Viktor sa til min mor når han så dette bildet, hvordan kan du bli glad i en så sur unge som Oddvar, svaret hennes var med en Tromsdal dialekt, han var no grei noen ganger. Ja ja takk for komplementet tenker jeg.

Anne Dora ble bare ble to uker gammel, det var en stor skuffelse for familien og min mor. Bestefar sa dagen føre hun døde, "det kom en mann i hvit frakk til meg og sa at hun kommer til å dø snart men dere skal kalle henne for Anne Dora og det ble det ble slik. (Det var stor spedbarnsdød under og etter krigen).

Det hendte at 15 åringen Nutte fikk smake på bokkølet til bestefaren, man var jo voksen tidlig på den tiden.

Etter å ha drukket en halve flaska med -det hellige vann- som han kalte Brandy for begynte humøret å stige og interessen av hva som skjer inne i finstua. Han hadde jo badet på lillejulaften i den store mur stampen han hadde laget til nede i kjelleren, der hele familien badet minst tre ganger i året.

Nå orker jeg ikke å vente lengre for nå må jeg ta på meg finklærene og godlukta OK, navnet som etter-barberings lukta hete på den tiden, tenkte gubben .

Han Olaf var nok litt stolt når han fikk sitt første barnebarn "Nutte"

Vinden hyler fremdeles langs nord veggen på skjåen tenker han Olaf mesteparten til sin datter som han vet snart skal føde i Trollvika. 

Så skjedde det mens bestefar sitter med finstasen og spiser skinkestek kommer søstera ho Maien fra nabogården Rein og banker på døra - Olaf du har fått ditt første barnebarn en lys levende nesseramp på 5 kilo som du må hanskes med, din gammel peis, sa ho og flirte som hele magen rystet.

Det var denne typen min bestefar likte, noe jeg deler med han nå.

Nå var gubber i god form og måtte opp i skjåen en liten tur for å få i seg resten av brandy flasken som han gjømte i vedstabelen. Han momla jo litt for seg selv og sa, det var jo en nesseramp jeg ønsket meg, så sang han noe ingen forsto.

Kjære dere der "ute", det kommer mere og mere informasjon og bilder om Tromsdalen i Gamle Dager. Takk